Jeg bor i et land som jeg opprinnelig er glad og stolt over å bo i, men i det siste har jeg begynt å lure på om det egentlig er grunn til å være glad og stolt.
Jeg har mer og mer tatt innover meg hvilken utrolig ansvars-fraskrivelse som til stadighet florerer i hjelpeapparatet uten noen som helst form for konsekvenser når noen gjør dårlig arbeid eller feil i jobben.
Vi ser ledere og politikere bli konfrontert med slett arbeid eller regelrett snusk mens det kun unntaksvis blir gjort innrømmelser.

Vi er ett av mange foreldre-par som lever med den angstfylte situasjonen å ha en sønn med den dødelige avhengigheten narkomani. Dette er registrert som sykdom og skal gi pasient-rettigheter. Som for mange andre grupper gjelder dette mest på papiret.

Gjennom mange og tøffe år har vi ofte følt at mange i hjelpeapparatet har misforstått sin rolle totalt. De legger sten til byrden heller enn å hjelpe.
Jeg vil med en gang si at vi har noen få fantastiske hjelpere som nok har betydd forskjellen på liv og død i alle disse årene.

Vi har også fått hjelp fra noen få instanser, spesielt det siste året i enkelte tilfeller.
Men på tross av noen få og gode hjelpere, på tross av opprinnelig ressurs-sterke foreldre i ryggen så har det vært utrolig vanskelig å nå frem for å få riktig hjelp for vår sønn i denne situasjonen. Hvordan er det da for de brukerne som står alene?

Jeg savner mennesker med moral og mot i både offentlig sektor, hos fastleger og politikere.

Jeg vil se mennesker som står frem for mer enn egne lønns-krav, jeg ønsker de skal kjempe like hardt også for de gruppene de er der for å hjelpe.

Jeg sikter til leger som fraskriver seg ansvaret for sine narkomane pasienter ved å henvise til lover og regel-verk uten at de på noe vis samtidig står frem og sier høyt og tydelig i media, i høringer og fra alle hus-tak om nødvendig at våre narkomane pasienter dør fordi vi ikke får lov å følge vår lege-ed.
Andre leger igjen sier de av etiske grunner ikke kan medisinere. Hvor er etikken i det? Ikke vet jeg, men det er en annen sak.

Et lite mindretall av leger har stått frem - de har medisinert sine narkomane pasienter ut fra slik de har oppfattet sin lege-ed, og disse har som regel også fulgt opp disse pasientene på en helt annen måte enn den andre gruppen. Reaksjonen er at de fleste har mistet sin foreskrivings-rett på grunn av at de praktiserer etter nettopp sin lege-ed.

De som fraskriver seg ansvar ved å vise til lover og regelverk eller sine etiske motforestillinger får slett ikke noen konsekvenser ved å overlate sine pasienter til det illegale markedet, noe som i verste fall gir alvorlig sykdom eller overdose-dødsfall. Hvor er Helsedirektorat og Helsetilsyn i dette? Hvem skal stilles til ansvar for alle de døde som har gått bort og alle de som kommer til å dø pga at deres pasient-rettigheter ikke blir oppfylt?

Alle bør se hvilken galskap som rår i rusbehandlingen i Norge der det faktisk i noen områder ser ut til å være LAR som regjerer over alle narkomane pasienter og fastlegers medisinering av denne gruppen på samme vis som diktatorer regjerer sine land. Med makt.

LAR-ansatte har hovedsaklig en helt annen kompetanse enn lege-faglig bakgrunn når en ser bort fra overlegene som vitterlig ikke kan ha full oversikt over alle LAR-pasientene (for ikke å snakke om alle de som ikke er LAR-brukere av disse pasientene). Som regel møter ikke overlegen LAR-brukeren før på et evt. utskrivingsmøte slik vår erfaring er. Jeg tar forbehold om at andre kan ha andre erfaringer enn vår på akkurat dette.

Fastlegene er de som bør se hvilke lidelser denne gruppa har blitt påført i utrolig mange år og handle ut fra dette. Nå har omsider Legeforeningen (tror jeg) bedt om at rusbehandling skal bli spesialisert. Jeg undrer meg på om de som har kjempet for denne saken i mange år vil bli å finne i ledelsen? Det burde være en selvfølge og jeg håper min skepsis er ubegrunnet når jeg tror at andre vil "skumme fløten" her.

Forskere, ofte i høy alder, tviholder på sine forsknings-resultater til fordel for en fortsatt restriktiv rus-politikk. Hvorfor?
Hvorfor er alt så annerledes i Norge enn i andre land med en mye mere liberal rus-politikk som fungerer godt i forhold til det vi ser i Norge?
Jeg mener at disse forskerne bremser på nytenking så mye de kan for å ikke få sin forskning og sine navn heftet til disse overdose-dødsfallene.
Forskningen og forskerne er hellige - iallefall i egne øyne. Alt som ser ut til å bety noe for enkelte er heder og ære. Selvfølgelig vil de da ikke åpne for nytenkning. Nytenkning er farlig, det kan jo på sikt bevise at deres forskning var medvirkende årsak til at så mange døde og at de selv tok totalt feil.

Jeg savner rus-konsulenter som roper ut i media og til sine overordnete til fordel for sine brukere.
Rop ut at noe er galt, si at dere har mange fortvilte klienter hver dag som ikke får den hjelpen som kunne få dem videre i stedet for at dere viser til at dere har gjort det som er pålagt etter regelverket. Hva betyr det om det er mulig å dokumentere utført arbeid når det ofte er papir-flytting på verste byråkratiske vis fremfor å jobbe til beste for brukeren? Det å følge regelverket slavisk blir gjort i altfor mange sammenhenger, mens det fra brukerens side som regel er umulig å nå frem med ønsker og krav i forhold til det som er nedfelt av rettigheter.
Individuell tenking som er praktisk og målrettet heller enn byråkratisk virker som regel fjernt og uoppnåelig. Ting tar tid blir det sagt. JA, unødig lang tid.

Når foreldre engasjerer seg for å få fortgang så blir vi sett på som hår i suppa litt for ofte. Kanskje fordi vi dermed kan bevise at det er mulig å gjøre arbeidet på et mye enklere vis? Ved å starte en prosess med å ta noen telefoner og søke på nett for å være sik.....

Av
Bente Eck

Facebook.