".. og de som har lite,skal endog fratas det lille de har.."
Av Hugo Fredriksen
skribent, Oslo
h-k-fred@hotmail.com
"Velferdsstaten" Norge har ennå et "middelaldersk element", som gjør bruk av apostrofene her berettigede: Forsorgs-systemet, som i stigende grad tvinger mer enn hunder tusen individer i landet vårt til å stå med lua i handa.Nå for tiden kaller vi det sosialkontor..
Jeg fikk et møte med dette systemet tidlig på nittitallet, da jeg "punkterte" i total utbrenthet. Som selvstendig næringsdrivende , uten intakt formue, sto jeg uten rettigheter.. og måtte "på sosialen". Jeg trengte rett og slett ro - og tid- til å komme meg til hektene; bli arbeidsfør igjen. Jeg var knekket, slik de fleste er som går den tunge veien til denne ydmykende dør for å få livhjelp -til å komme over ei kneik.
Det BLE litt penger til mat/livsopphold - men først måtte jeg oppleve overskriftens realitet: Flytte på hybel, selge min gamle bil. Fratas det lille jeg hadde: Forberedes til å havne på UNDER "scratch"... og SÅ få "forsorg"..føle at jeg "trengte meg på"
For meg ble dette en kort overgangsfase, men uhyre lærerik. Jeg tenkte på de jeg traff på ydmykelsens venterom; de jeg snakket med.Noen var konkursrammede næringsdrivende, noen hadde fått en knekk av skilsmisse, noen var rusbelastede, og noen var åpenbart "borderline - psykisk plagede": For "friske" til behandling, men for syke til å fungere etter arbedslivets krav
Og døra til hjelp ble mest en inngangsdør til en knekking og livsribbing - med opplevelse av nedgradert menneskeverd.
Dette systemet tvinger altså FØRST knekkede mennesker i kne- og SÅ stiller krav og forventning om at man skal REISE seg. Dere aner en "noe bristende" LOGIKK/tilnærming her... innebygd i selve systemet og tenkningen?
For de nødsstedte mennesker som havner i dette systemet, kommer da UT av et samfunn, og inn i en ANNEN regelverden/premiss-verden:
Man er ute av rettighetssamfunnet, og inne i den middelalderske forsorgs-tenkning.
Politikerne får omtrent PANIKK av ordet "sosialhjelp", og har altså som BEVISST strategi å skulle sulte og knekke folk ut av denne status. At mange er i denne uøskede avhengighet av offentlig almisse, er PINLIG for politikerne, og stemmer IKKE med det GLANSBILDE vi liker å tenke på den norske velferdsstat som. Derfor må man "få rotasjon" på svingdøra. Kort "avklaringstid " - enten til arbeids eller til passiv uføretrygd; det siste som "penere" statistikk.
Med et arbeidsliv som er TVUNGET til ekstreme effektivitetskrav, BLIR det da uføretrygd for mange. En utenforsatt gruppe som STRUTTER av restarbeidsevne. Eller man får periode etter periode med datakort og truckførerbevis som vitnemål - men FÅ kommer ut i arbeidslivet av dissse; dog inn i "penere statistikk"!
Hva er PROBLENET her? JO, selve PANIKKEN, som blir en VIKTIGERE drivkraft enn skjøtsel av menneskeverdet.
Fattigdom er ikke bare "blir sånn" - på grunn av "utviklingen i samfunnet", som politikerne implisitt gir inntrykk AV - og uttrykk FOR: Fattigdommen er POLITISK VEDTATT, både på riks-og lokalnivå.
Regjering/Storting VEDTAR politisk hvor fattige man skal være, som norm. Man skal ha - som norm - ca 2500 kr MINDRE pr måned enn hva statens EGET institutt, SIFO, har beregnet at et voksent menneske TRENGER for å leve- utover ren overlevelse. Med andre ord. Arbeiderpartiet/flere ØNSKER altså å ha en fattigdom som bare innebærer ren OVERLEVELSE. Dette er ikke "tilfeldig skjønn" men politiske VEDTAK.
Om ikke dette er et "velferdssamfunn- unntak" NOK, så gir man "kommunal råderett" til å fastsette satsene så lave man VIL. Noen velger da å ha satser på nedmot halvparten av hva Oslo har: Dette gjelder da gjerne småby-og distrikskommuner, der avhengighet av bil er stor, og matpriser høye. Nedbrutte mennesker nærmest TVINGES til å flytte til Oslo, der problemet opp-hopes, men der "almisse-hjelp" finnes, som Fattighuset, Selvhjelpens Hus, Frelsesarmeen,m.fl - og mat og klær er billigst.
Siden de fattigdomsrammede ikke skal regnes som "vanlige folk- innenfor samfunnet", så kan jeg jo spørre dere lesere om hva dere ville syntes om rimelighet av at deres tarifflønns-eller trygdeinntekt skulle fastsettes etter lokalt skjønn/forgodtbefinnende- og kunne være på det HALVE i en kommune i forhold til en annen? TENK litt på dette "unntakssamfunnet" når dere nå setter dere ned ved forhandlinggsbordet og krever :"VI skal ha mer."
"Solidaritesbegrepet er helt og holdent meningsløst - hvis det ikke innbefatter de aller svakeste" ( Thorbjørn Berntsen;"den siste sosialdemokrat"(?)
"Alle skal med", var Aps parole. Man "glemte" å ta med tilføyelsen/realiteten "unntatt de fattigste"..
h-k-fred@hotmail.com // http://www.facebook.com/profile.php?id=100000333845363
".. og de som har lite,skal endog fratas det lille de har.."
Av Hugo Fredriksen
skribent, Oslo
h-k-fred@hotmail.com
"Velferdsstaten" Norge har ennå et "middelaldersk element", som gjør bruk av apostrofene her berettigede: Forsorgs-systemet, som i stigende grad tvinger mer enn hunder tusen individer i landet vårt til å stå med lua i handa.Nå for tiden kaller vi det sosialkontor..
Jeg fikk et møte med dette systemet tidlig på nittitallet, da jeg "punkterte" i total utbrenthet. Som selvstendig næringsdrivende , uten intakt formue, sto jeg uten rettigheter.. og måtte "på sosialen". Jeg trengte rett og slett ro - og tid- til å komme meg til hektene; bli arbeidsfør igjen. Jeg var knekket, slik de fleste er som går den tunge veien til denne ydmykende dør for å få livhjelp -til å komme over ei kneik.
Det BLE litt penger til mat/livsopphold - men først måtte jeg oppleve overskriftens realitet: Flytte på hybel, selge min gamle bil. Fratas det lille jeg hadde: Forberedes til å havne på UNDER "scratch"... og SÅ få "forsorg"..føle at jeg "trengte meg på"
For meg ble dette en kort overgangsfase, men uhyre lærerik. Jeg tenkte på de jeg traff på ydmykelsens venterom; de jeg snakket med.Noen var konkursrammede næringsdrivende, noen hadde fått en knekk av skilsmisse, noen var rusbelastede, og noen var åpenbart "borderline - psykisk plagede": For "friske" til behandling, men for syke til å fungere etter arbedslivets krav
Og døra til hjelp ble mest en inngangsdør til en knekking og livsribbing - med opplevelse av nedgradert menneskeverd.
Dette systemet tvinger altså FØRST knekkede mennesker i kne- og SÅ stiller krav og forventning om at man skal REISE seg. Dere aner en "noe bristende" LOGIKK/tilnærming her... innebygd i selve systemet og tenkningen?
For de nødsstedte mennesker som havner i dette systemet, kommer da UT av et samfunn, og inn i en ANNEN regelverden/premiss-verden:
Man er ute av rettighetssamfunnet, og inne i den middelalderske forsorgs-tenkning.
Politikerne får omtrent PANIKK av ordet "sosialhjelp", og har altså som BEVISST strategi å skulle sulte og knekke folk ut av denne status. At mange er i denne uøskede avhengighet av offentlig almisse, er PINLIG for politikerne, og stemmer IKKE med det GLANSBILDE vi liker å tenke på den norske velferdsstat som. Derfor må man "få rotasjon" på svingdøra. Kort "avklaringstid " - enten til arbeids eller til passiv uføretrygd; det siste som "penere" statistikk.
Med et arbeidsliv som er TVUNGET til ekstreme effektivitetskrav, BLIR det da uføretrygd for mange. En utenforsatt gruppe som STRUTTER av restarbeidsevne. Eller man får periode etter periode med datakort og truckførerbevis som vitnemål - men FÅ kommer ut i arbeidslivet av dissse; dog inn i "penere statistikk"!
Hva er PROBLENET her? JO, selve PANIKKEN, som blir en VIKTIGERE drivkraft enn skjøtsel av menneskeverdet.
Fattigdom er ikke bare "blir sånn" - på grunn av "utviklingen i samfunnet", som politikerne implisitt gir inntrykk AV - og uttrykk FOR: Fattigdommen er POLITISK VEDTATT, både på riks-og lokalnivå.
Regjering/Storting VEDTAR politisk hvor fattige man skal være, som norm. Man skal ha - som norm - ca 2500 kr MINDRE pr måned enn hva statens EGET institutt, SIFO, har beregnet at et voksent menneske TRENGER for å leve- utover ren overlevelse. Med andre ord. Arbeiderpartiet/flere ØNSKER altså å ha en fattigdom som bare innebærer ren OVERLEVELSE. Dette er ikke "tilfeldig skjønn" men politiske VEDTAK.
Om ikke dette er et "velferdssamfunn- unntak" NOK, så gir man "kommunal råderett" til å fastsette satsene så lave man VIL. Noen velger da å ha satser på nedmot halvparten av hva Oslo har: Dette gjelder da gjerne småby-og distrikskommuner, der avhengighet av bil er stor, og matpriser høye. Nedbrutte mennesker nærmest TVINGES til å flytte til Oslo, der problemet opp-hopes, men der "almisse-hjelp" finnes, som Fattighuset, Selvhjelpens Hus, Frelsesarmeen,m.fl - og mat og klær er billigst.
Siden de fattigdomsrammede ikke skal regnes som "vanlige folk- innenfor samfunnet", så kan jeg jo spørre dere lesere om hva dere ville syntes om rimelighet av at deres tarifflønns-eller trygdeinntekt skulle fastsettes etter lokalt skjønn/forgodtbefinnende- og kunne være på det HALVE i en kommune i forhold til en annen? TENK litt på dette "unntakssamfunnet" når dere nå setter dere ned ved forhandlinggsbordet og krever :"VI skal ha mer."
"Solidaritesbegrepet er helt og holdent meningsløst - hvis det ikke innbefatter de aller svakeste" ( Thorbjørn Berntsen;"den siste sosialdemokrat"(?)
"Alle skal med", var Aps parole. Man "glemte" å ta med tilføyelsen/realiteten "unntatt de fattigste"..